Dette var en spennende dag med mye variasjon og informasjon.

Vi hadde et foredrag med Thorbjørn Karlsen som het ”Ny som lærer”. Det var et interessant foredrag. Man blir ikke ferdig utdannet lærer på lærerskolen. Lærerutdanningen er en dynamisk utdanning over flere år etter at man er ferdig. Det er satt i gang et program for å veilede nyutdannede lærere, for ”praksissjokket” kan være stort. Praksis er ofte litt kunstig, spør du meg…

Prosjektet ”Ny som lærer” tar for seg eksempelvis:

·         Hvordan være en tydelig voksen for barna og sette grenser på en god måte

·         Hvordan få en bedre forståelse av barna

·         Hvordan kan jeg kvalitetssikre barnas/elevens kunnskap?

·         Jeg trenger veiledning i klasseledelse.

·         Hvordan kan jeg oppfylle krav og forventninger med de ressurser som er gitt?

Etter dette, ble vi sendt i basisgrupper for å drøfte dette:  (Spørsmål og resultat nedenfor)

Hva bør en lærer ha ansvar for

·         Bør ha ansvar for sine elever når de er hans elever

·         Fremme godt læringsmiljø, og prøve å favne om alle elever. Skape godt miljø

·         Formålsparagrafen

Hva gjør en lærer til profesjonell:

                Ta ansvar for det du skal, og vite at det ikke er galt å be om hjelp hvis du ikke klarer det

Hva er lærerens særegne kompetanse:

                Pedagogikk, fagforståelse og omstillingsevne/tilpasningsevne

Videre fikk vi besøk av Rektor på Gressvik u-skole (Fredrikstad), Erik Otto Lund, som fortalte om syn på den profesjonelle lærer, og her er noen holdepunkter man bør være klar over:

1.       Oppdraget

·         Må kjenne planverket

o   Opplæringsloven og forskriften til opplæringsloven. NB! Kapitel 3 om vurdering

o   Kunnskapsløftet – Forståelse av læreplanverket. Alle tre delene må være under huden.

1.       Generell del

2.       Prinsipper for opplæringa.  NB! Læringsplakaten!!

3.       Fagplandelen

·         Formål med faget

·         Grunnleggende ferdigheter

·         Kompetansemålene

·         Legge til rette for gode læringssituasjoner for elevene

·         Det betyr at de må legge til rette for variasjon i bruk av ulike arbeidsmåter, ulike lærestoff, læremidler, variasjon i organisering og intensitet i opplæringa, det vil si å legge til rette for tilpasse opplæring. Man skal se enkelteleven, men ikke lage plan for hver enkeltelev. VARIASJON!!

Alt dette kan samles i en setning: Legge til rette for læring.

Videre, så snakket han om forventninger, og hvor viktig det er at en lærer SKAL være lederen i klassen. Mye ting kan skje i et klasserom, og det er svært viktig å tenke igjennom hva som kan skje og hvordan man skal reagere, så det ikke bare blir stotring og stamming fra læreren. Man bør alltid ha en plan A!  Og en plan B og C. Og kanskje D.

Etterpå gikk min basisgruppe og noen andre basisgrupper sammen og snakket med en nyutdannet lærer. Vi hadde en veldig god gruppesamtale, alle fikk si hva de mente. Jeg setter stor pris på slike arbeidsformer, for da må vi studentene bruke hjernen, ikke bare motta. Mer samtalegrupper hadde vært bra!

Jeg har hatt praksis før, og jobbet litt i skolen. Men jeg ser absolutt behovet for en mentor. Og dette med å være tydelig voksen har jeg lært på den harde måten; jeg ville være kuul og være kompis med elevene. Jeg lyktes med det, men fikk ingen respekt som autoritær person.

Som Erik Otto Lund understrekte ofte: Læringsplakaten, opplæringsloven og kunnskapsløftet!! De skal få fokus fra meg. Og jeg vil også spørre skolen jeg skal jobbe på om en mentor, det tror jeg er den rette veien å gå. Det er jo svært mange nyutdannede lærere som bare jobber 1-3 år, og så finner de på noe annet.

Denne dagen gjorde at jeg ser enda lysere på framtiden

DEN FLERKULTURELLE SKOLEN

Vi hadde besøk av Kari Spernes, som hadde en grimlende forelesning. Den gikk over to dager, onsdag og fredag. Jeg var dessverre borte på fredag, var i Hamar på landsmøte i Studentenes Landsforening. Jeg sier dessverre, for dette var interessant.

Stikkordene for dagen var:

·         Migrasjon

·         Identitet

·         Kulturforståelse

·         Innlemmingsstrategier

·         Foreldresamarbeid i en flerkulturell skole

En flerkulturell skole er kjennetegnet ved et personale som ser på det flerkulturelle og et mangfold blant elevene, foreldrene og lærerne som normaltilstand og bygger på dette i sin skoleutvikling. De voksne skal ivareta elevenes rett til å være annerledes – deres forskjellighet – i fellesskap. Det går ikke på om det er mange innvandrere det er der, men det går på lærerne og miljøet. En skole kan være flerkulturell bare med norske elever også (vi har jo flere kulturer i det etnisk norske samfunn).

Strategiplanen – Likeverdig opplæring i praksis!

(Før het den ”likeverdig utdanning i praksis”, men det ble endret til opplæring, for det er forskjeller her)

—  Strategi for bedre læring og større deltakelse av språklige minoriteter i barnehage, skole og utdanning 2007-2009. (revidert utgave – tidligere fra 2004 -2009)

—  Fem hovedmål:

¡  bedre språkforståelsen blant minoritetsspråklige barn i førskolealder

¡  bedre skoleprestasjonene til minoritetsspråklige elever

¡  øke andelen minoritetsspråklige elever og lærlinger som påbegynner og fullfører videregående opplæring

¡  øke andelen av minoritetsspråklige studenter i høyere utdanning

¡  bedre norskferdighetene til minoritetsspråklige voksne

Strategiplanen inneholder totalt 38 tiltak. En viktig del av satsningen blir å undersøke måloppnåelsen på de ulike områdene.

Så lærte vi om myten om innvandring som et nytt fenomen. Morsomt å tenkte på at kongen (pr. definisjon ) er innvandrer!

Argumenter som  har vært brukt og som brukes for å gjennomføre innvandringsrestriksjoner:

–      Konkurranseargumenter

–      Fremmedfiendtlige argumenter

–      Utenrikspolitiske argumenter (sikkerhetshensyn)

–      Integreringsproblemer

–      Trussel

•       Skiftende innstillinger til innvandring:

–      1969:

                ”Vi må regne med at flere

                utlendinger vil bo og arbeide i Norge …

                Denne utviklingen må betraktes som naturlig og

                ønskelig, og det bør fra myndighetenes side legges

                minst mulig hindringer i vegen for dette” (St.meld. 45, 1968-69 s. 64).

–      1975: Innvandringsstopp. Det var ikke behov for mer arbeidskraft. Man måtte ha en politisk grunn for å kommet til kongeriket Norge.

Dette kjennetegner ofte grunnen til at innvandrere kommer til Norge:

·         Arbeidssøkende

·         Utdanning

·         Gjenforening

·         Flukt fra forfølgelse, fengsling eller krig

Spesielt utdannede personer får ofte spesialtillatelse for å komme til Norge.

I en inkluderende skole er identitet viktig. Identitet er hvem vi er. Vet vi ikke hvem vi er, får vi problemer. Individuell identitet er hvordan en person oppfatter seg selv, kollektiv identitet er hvilke grupper en person føler seg knyttet til.

Kultur kan være definert på denne måten:

Ytre kjennetegn (som for eksempel kleskoder og matvaner) og indre kjennetegn (som for eksempel holdninger og verdier) som viser hva en person har fått med seg fra den forrige generasjonen, men som gjennom sosialisering i ulike miljøer hele tiden er i forandring.

Vi fikk videre høre om innlemmingsstrategier:

•       Segregering  (beholder opprinnelig identitet. At man bor på samme område osv. Kan være tvungent eller selvgjort, selvvalgt)

•        Assimilering (å bli norsk! Gi avkall på det opprinnelige)

•        Integrering  (en toveis-prosess. Individet skal tilpasses samfunnet, og samfunnet skal tilpasse seg til individet også. Men dette begrepet er borte nå…)

•       Inkludering

Og til slutt om foreldresamarbeid.

Dette var en veldig bra forelesning, det var god dialog mellom foreleser og oss studenter. Kari Spernes kom med mange eksempler som hun hadde opplevd.

Jeg lærte mye, og ble bevisst på mye. Jeg har hatt innvandrere som elever gjennom tiden, både på godt og vondt. Det er et vanskelig tema, mange fallgroper. Noen tar seg nær av ting, andre bryr seg ikke. Jeg har opplevd å blitt kalt rasist av en elev, fordi jeg måtte passe på han litt ekstra; han hadde en del ”maur i buksa”. Jeg tolererte jeg ikke å bli kalt rasist, og jeg tok han med på gangen og tok en alvorlig prat med han. Han forsto poenget mitt. Kulturforståelse og religionskunnskap er veldig viktig å ha som lærer, hvis ikke kan man bli ”redd” og usikker på tema og elevene.

Jeg var dessverre borte denne dagen, så dermed må jeg skrive litt lengre:

ADHD står for Attention Deficit/Hyperactivity Disorder. Det betyr at man har konsentrasjonssvikt med hyperaktivitet. Før ble det kalt MBD (Minimal Brain Dysfunction), men det har man gått vekk fra. ADHD er et mer hyggelig ord, og også mer beskrivende.

Årsaken er egentlig ukjent, mye tyder på at det kan komme av nevrobiologiske forstyrrelser, biologiske miljøårsaker (fødselskomplikasjoner, prematuritet og miljøgifter), og arv. I over 60-80%  av tilfellene en det viser seg at arv er tilfellet, og det kan skyldes en genetisk feil i dopaminomsetningeni hjernen.

Hyppigheten er på 3-5% av alle skolebarn i Norge, og gutter har diagnosen 2-3 ganger oftere enn jentene. Det kan skyldes at jenten har mindre utagerende symptomer enn guttene, og er dermed mer vanskelig å oppdage.

Hovedsymptomene er hyperaktivitet, impulsivitet og konsentrasjonsproblemer.

Hyperaktivitet kan vise seg på flere måter. De vanligste beskrivelser er at barnet ikke greier å sitte stille og beveger seg mye til de fleste tider. Det vrir seg på stolen, vipper på stolen og er ofte urolig med hendene og føttene. Barnet plukker mye på ting, og er på stadig vandring i klasserommet. Er stadig på farten, og ting som de liker å gjøre blir ofte vanskelig, for de klarer ikke å leke rolig eller å holde på med fritidsaktiviteten.

Impulsivitet betyr at manglene impulskontroll gjør at de ofte handler før de får tenkt seg om, klarer ikke å vente på tur. Avbryter andre midt i en samtale og svarer på spørsmålet får det er ferdig stilt.

Konsentrasjonsproblemene går ofte ut på at man ikke klarer å opprettholde oppmerksomheten over tid. De kan lett miste interessen for det de driver med, blir lett distrahert og følger ikke beskjeder eller instruksjoner. De kan raskt skifte fra en aktivitet til en annen uten å gjøre seg ferdig med det første de skulle gjøre. Symptomer hos jenter er ofte dagdrømming, passivitet og sjenerthet.

Diagnostisering

Det finnes tabeller man kan se etter, og hvis man svarer for eksempel ja på 6 av 9 på punktene, tyder veldig mye på at barnet har ADHD. Det kreves at barnet har fått symptomene før fylte 7 år, og at de varer i mer enn 6 måneder, og at vanskene er så store at de skaper problemer i minst to lovssituasjoner.

Tiltak som kan gjøres i klasserommet:

Det er ikke nødvendig med ”supertilpasset opplæring”, altså at man kjører en helt egen linje for eleven. Mye av tiltakene kan gjelde for hele klassen.

Beskjedene må gis en av gangen, ellers kan det bli kaos. Det er som å si til et barn at det skal få is til dessert, da glemmer det middagen og vil bare ha is. Fokus på middagen først, og så dessert etterpå.

Avgrensing, oppdeling og konkretisering er viktig. Praktisk arbeid er lettere, og elever med ADHD scorer ofte bra på ”hjernebryte-oppgaver”, for de tenker på en annerledes måte.

Ingen elever er like, men det hender at ADHD-elever ”går i vranglås”, og da er det viktig med ro, og kanskje prøve fra en annen innfallsvinkel.

Sosial kompetanse er også viktig. Eleven må kanskje lære seg å leke med andre, selv om lekelysten er stor. Det finnes koder og normer i lekeverdenen som ADHD-eleven kanskje ikke forstår, for eleven gjør ting så raskt og skifter ofte aktivitet. Høflighet og moral må også læres. Det at manofte er for impulsiv går gjerne utover høfligheten

Kilder:

http://www.apotek1.no/raadogtjenester/raad/hjerne_og_nerver/adhd?gclid=COTGiPCB8pICFQREMAodom7xww

http://no.wikipedia.org/wiki/AD/HD

Autisme:

Symptomene kan variere fra person til person. Man kan være ganske normal, man kan være veldig utviklingshemmet, eller man kan være høyt intellektuell.

Autisme er en samlende betegnelse for gjennomgripende utviklingsforstyrrelser (GUF), siden symptomene varierer så sterkt. Man antar at autisme er tilstede fra fødselen av, og oppdages ofte i løpet av de tre første leveårene. Unntaket er Asperger syndrom, der det somregel ikke er mulig å stille diagnose før skolealderen. (http://no.wikipedia.org/wiki/Autisme)

Autisme forekommer i 3-5 promille av befolkningen.

Kjennetegn på autisme:

Sosiale ferdigheter:

o Barn med autisme virker ofte uinteresserte, synes ikke å reagere når de blir lekt med eller stelt, eller reagerer påfallende annerledes enn andre barn. De kan være vanskelige å roe når de gråter, og virker ofte fornøyd med å være alene.

o Noen liker kroppskontakt særlig ved voldsom lek, mens andre blir stive og avvisende når de blir tatt på.

o Noen synes ikke å reagere på stemmer og blir ofte mistenkt for å være døve. Andre er veldig vare både for syns- og hørselsinntrykk.

o Noen har dårlig blikk-kontakt, mens andre lar blikket gli over ansiktet til dem de møter eller stirrer dem granskende inn i ansiktet fra kloss hold.

o De lærer sjelden ved å ta etter andre og har store vansker med å forstå og delta i ulike aktiviteter.

o Samhandling med andre mennesker og evne til å oppfatte andres perspektiv er begrenset.

o De har stort behov for forutsigbarhet.

Kommunikasjon:

o Språkferdigheten er svært varierende.

o Noen kan snakke en del og forstå mye. Andre har et nærmest normalt språk, men likevel problemer i forhold til gjensidig kommunikasjon.

o Noen kan gjenta mekanisk det andre sier uten at det virker meningsfylt i sammenhengen (ekkotale).

o Talen virker ofte monoton på grunn av dårlig talerytme og lite betoning.

o De fleste har lite mimikk, gester eller kroppsspråk, eller det er manglende samsvar mellom det de sier og mimikken.

o Noen utvikler ikke funksjonelt talespråk og må bruke alternativ kommunikasjon.

Atferd:

§  De fleste har et sterkt begrenset atferdsrepertoar preget av gjentakelser og ritualer.

§  Mange har vansker med å bruke leker på en funksjonell måt f.eks stiller dem opp i lange rekker, samme rekkefølge hver gang. Å snurre hjulene på lekebilen kan synes mer interessant enn å kjøre den.

§  De viser ofte uvanlig interesse for ting som kan dunkes, svinges, snurres og luktes på, og ting som lyser eller blinker.

§  Enkelte liker spesielle lyder, mens andre unngår visse lyder ved å holde seg for ørene.

§  Noen er veldig urolige og har et høyt aktivitetsnivå, andre er passive eller fjerne.

Alle punktene er hentet fra (http://www.autismeforeningen.no/comweb.asp?ID=4&segment=1&session=)

Tiltak

Tidlig diagnose er viktig for å iverksette tiltak. Individuelle tiltak er meget viktig da elever med autisme noen ganger ikke fungerer i sosiale sammenhenger. Opplæringen må være systematisk og strukturert. Jo tidligere barna lærer å kommunisere (selv med bare få ord og tegn), jo bedre er det.

Dette er midt i blinken for lærere med spesialpedagogikk-kompetanse. Elever med sterk ADHD og autisme krever ofte egne lærere. Det er veldig interessant å få vite symptomene på disse syndromene. Jeg kjenner igjen mange av symptomene fra praksis og jobb, og har i den siste tiden noen ganger vært spesiallærer-vikar for en autist. Der er det rutiner og atter rutiner som gjelder. Avvik fra hans side tolereres ikke.

Jeg kommer nok ikke til å jobbe som spesiallærer når jeg skal begynne å jobbe, så sterke former for autisme kommer jeg trolig ikke så mye borti. Men ADHD derimot, er det nærmest umulig å komme i fra. I en klasse på 20 elever er det veldig stor sjanse for at èn har ADHD. Å kunne kartlegge dette, forstå elevens behov og funksjonalitet og å bygge opp et godt sosialt opplegg rundt eleven og en god læringsplattform er utrolig viktig. Skjer ikke dette, kan eleven falle utenfor, både sosialt og faglig. Mange kriminelle i dag er tidligere elever med ADHD, og da visste man ikke så mye om det. Det ble ingen annen diagnose enn at man var ”evneveik og ugangskråke”. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å inkludere eleven, ja alle elever, på en best mulig måte.

Asbjørg Bekkevold fra PPT-tjenesten i Fredrikstad kom og hadde en forelesning for oss. Hjelpeapparatet utvikler hjelpeløshet, var sentralt i det hun sa. Hun hadde en prematur sønn som het Theodor og som hadde celebral parese. Asbjørg hadde kanskje 50 hjelpere for sin sønn. Hun måtte gå til ulike instanser hele tiden, ergaterapaut, fysioterapaut, fastlege, ortopeder osv. Flotte tilbud, men også en utfordring i å vandre rundt på avtale. Hun gråt ofte mens hun gikk fra sted til sted, totalt utslitt og dratt i alle retninger.

Så kom tiden mot barnehagen. Man har avgrenset tilbud for barn som er 100% bevegelseshemmet. Han fikk spesialtilbud i barnehagen, og fikk ingen kontakt med andre barn og voksne, for det var nye folk hele tiden. Ofte var ikke Theodor i barnehagen heller, for han måtte fly hit og dit.

Theodor sa ”Ikke ta fra meg leken!”

Ble avhengig av ”hellig tid” fra morgen til klokka 2. Han måtte få være sammen med andre barn, oppleve lek, læring osv. Må si nei til avtaler midt på dagen, for da blir skolen og hans sosiale liv ødelagt.

Koordineringsgrupper hadde vært noe, i stedet for å fly rundt. Det hadde vært gunstig om alle instanser kunne møte samtidig, men det skjer ikke. Desto mer spesialisert systemet er, desto mer vanskelig er dette.

Terapi, behandling og trening innebærer oppbrudd i hjemmet, man må ofte reise bort i tre uker.

Theodor skulle egentlig ha fysioterapi tre ganger i uka. Foreldrene valgte bort dette, og tok heller veiledningstimer og utførte behandlingen sjøl. Livskvalitet var heller i fokus. Theodor ville være på skolen sammen med de andre. Han har nå mange venner, og elsker fotball.

Del to av forelesningen handlet om PPT-tjenesten, og hvordan man skal forholde seg til den. Det viktigste å forholde seg til der er at PPtjenesten stiller ikke diagnose. Det er spesialisthelsetjenesten som gjør det. Skolen kan aldri gå direkte dit, det må gå gjennom PPT. Spesialisthelsetjenesten er barne&ungdommsykiatrien og habiliteringtjenesten i Østfold, og dette er altså på fylkeskommunal spesialisthelsetjeneste.

Jeg synes dette var en flott forelesning. Det var flott å høre en vanlig mor, som egentlig ikke var så vanlig allikevel, snakke om dette og de mulighetene hun skapte for barnet sitt. Hun tenkte at Theodor kunne få problem med å skaffe seg venner, så hun kjøpte masse leker, trampoline og laget masse saft osv. så barna i nabolaget kom. Det var en form for å ”lokke” til seg barna, men det fungerte bra. Barna lekte med Theodor, selv om han satt i rullestol.

For noen år siden, jobbet jeg i en 3. klasse som hadde en multihandicappet elev som satt i rullestol og måtte ha pustehjelp. Hun var veldig lita, hadde ikke språk, måtte ha pustehjelp og hun kom til å dø innen noen år. Den sykdommen hun hadde, gjorde at hun ikke ble mer en ca 11 år. Men hun var fullstendig integrert i klassen. Alle barna pratet med henne, viste henne tegningene. Hun kunne smile og le, og det gjorde hun ofte. Hun ble fort sliten, og klassen tok hensyn til dette. Det var svært lite uro i denne klassen. Når jeg skal ut i jobb, vil jeg snakke med rektor eller sosiallærer for å høre om hva slags strategiplaner de har hvis de får en så spesiell elev med særskilte behov. Jeg vil også be om å få kunnskap om ressurser i kommunen og fylket ellers. Dette er svært viktig. For meg.

Dysleksi i et inkluderende perspektiv

Dysleksi er en spesiell form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svikti i det fonologiske systemet. Selve ordet dysleksi er sammensatt av ordene ”dys” og ”lexia” og betyr rett oversatt ”vansker med ord”. Dysleksi rammer uavhengig av evnenivå. Man har problem med å knytte lyd til tegn. Vanskelig å skille mellom lærevansker og dysleksi

Karakteristiske vansker for elever med dysleksi er at arbeidsminnet er svakere hos elever med dysleksi. Vi klarer å holde syv biter +/-2 i minnet. Elever med dysleksi har ofte ikke så høyt antall. De har også større problem med kortidsminne og lagringsminne, altså gjenkjenning, gjengivelse og reproduksjon. Andre vansker kan være gruppering/kategorisering, likheter/ulikheter og håndskrift/finmotorikk. De kan ha grovmotoriske vansker, og problem med å forstå språket. Særlig sammensatte ord.

Elever som ikke får hjelp, kan utvikle angst, lav selvtillit, depresjoner og konsentrasjonsproblemer.

Det er svært viktig at de får hjelp og motivasjon til å jobbe med dette.

Det blir utarbeidet en plan for en ”Dysleksivennlig skole”, som skal få et slags ”svanemerke” for de som lykkes innenfor kravene som settes. Det går ut på at elevene skal få ITP (Individuell Tilpasset Plan). Det stilles noen krav til læreren, bla. at man har litt oftere elevsamtaler, lager individuelle avtaler, skole/hjem-samarbeid, skaper trygghet, lar eleven svare når han/hun er klar for det, gir litt ekstra god tid, ikke stresser osv. Rutiner er veldig viktig, og man starter gjerne dagen og timen med å fortelle hva som skal gjøres. Fint å skrive det opp på tavla.

Dysleksi er en språkvanske, og innlæring som fungerer, må gjøres om og om igjen. Man må være forsiktig med å ikke gå for mye i dybden, men satse på de sentrale begrepene.

Jeg synes det aller meste var interessant, jeg lærte mye om dysleksi. Det er mange som sliter med det, men også mange som er dårlige til å skrive som ikke har dysleksi. Det kan være sosiale aspekter, man er innvandrer, latskap eller andre ting. Jeg fikk noen tips om hvordan man kan diagnostisere en dyslektiker. Da er det mye enklere å bli trygg på situasjonen, både for meg og eleven.   

Jeg merket meg en del strategier her, som jeg synes var interessant. Det er veldig viktig med forutsigbarhet og mønster i undervisningen. Gjøre ting på samme måte, til samme tid osv. Det gjelder jo ikke bare dyslektikere i klasserommet, det vil også være gunstig for alle sammen. Dysleksi skal ikke være en skam, man skal (etter min mening) se på dysleksi på samme måte som for eksempel svaksynthet. Sikkert ikke dumt å nevne at kongen og Kjell Inge Røkke også har det… Dysleksi behøver på ingen måte å sperre for fremtiden. Jeg vil bruke det jeg har lært her for å motivere og finne bra strategier for mine fremtidige elever

Konklusjon:

Man må heller ALDRI gi opp. Man må ta tiden til hjelp, og ikke hoppe over noen trappetrinn. Å skape skrive- og leseglede er det aller viktigste, så får man ta de evt. feilene etter hvert.

Jeg kunne dessverre ikke delta på denne forelesningen, men jeg har hørt om Terje Forsberg og sett han på TV (husker ikke hvilket program.)

”Mobbing kan være mye forskjellig. Her er noen eksempler på hva barn og unge anser som mobbing:

• Å bli kalt navn
• Å bli ertet over tid
• Å bli dyttet og dratt rundt omkring
• Å bli slått eller angrepet
• Å få sekken sin, eller noe annet en eier, kastet rundt
• Å få et rykte om seg spredt
• Å bli ignorert og satt utenfor
• Å bli tvunget til å gi fra seg penger eller noe annet en eier
• Å bli angrepet på grunn av rase eller religion”

(http://www.ung.no/tekstversjon/art/?id=693&shw=MOBBING)

 Imsen definerer mobbing slik (ved hjelp av Olweus):

”En eller flere personer utsetter en person for negative handlinger gjentatte ganger over en viss tid. (Olweus, 2000)” (Imsen, 2005)

Erling Roland definerer mobbing slik:

”Mobbing er fysiske eller sosiale negative handlinger, som utføres gjentatte ganger over tid av en person eller flere sammen, og som rettes mot en som ikke kan forsvare seg i den aktuelle situasjonen.”(Roland 2007:25)

Som vi ser her, er ikke mobbing bare fysisk. Å bli utestengt fra klassen, vennegjengen eller en gruppe kan være mobbing. Å få et stygt blikk eller en himling med øynene likeså. ”Hvis blikk kunne drepe”, er en ting man sier… Vel, blikk kan i hvert fall mobbe. Jeg har selv snakket med elever om dette, og forklart at et negativt blikk kan verre enn å bli slått i ansiktet med flat hand. Dette med blikk gjelder nok mest jenter.

Jeg jobbet i en skole på Holmlia i Oslo, der mobbing hadde vært et stort problem. De tok inn ekstern hjelp, og det revolusjonerte hele skolen. Jeg husker ikke om det var Olweus eller Princedalsteamet eller andre de brukte, men fra å være en skole med mobbing, slossing og masse ”drittslenging” til både lærere og elever, hadde skolen forvandlet seg. Ordet RESPEKT var i sentrum. Man skulle ha respekt for seg selv, og respekt for andre. Vi lærere hadde to typer lapper til enhver tid, en gul og en rød. Elever som bannet eller var ufine, fikk en gul respektmelding, der det sto hva de hadde gjort. Eleven måtte dagen etter komme tilbake med lappen til sin kontaktlærer med underskriften fra foreldrene. Rød respektmelding gikk på grovere brudd: Mobbing, fysisk og psykisk trakassering. Jeg jobbet på denne skolen i tre mnd., og skrev ikke så mange lapper, eleven var stort sett veldig greie og snille.

Gunn Imsen (2005 : 71) forteller om en hendelse gjort på 1980-tallet, der elever skulle ”fingere mobbing”, og dette bli filmet med ”skjult kamera”. Det grusomme her, var at voksne folk gikk rett forbi og ikke reagerte. Andres barn angikk ikke dem.

Dette kan ikke unnskyldes, men uforstående voksne er nå en ting. En annen, og mye verre ting, er lærere som ikke griper inn, fordi det ikke er deres elever eller fordi de ikke har tid. Dette har heldigvis endret seg med tiden, og tidligere utdanningsminister Kristin Clemmet og tildigere statsminister Kjell Magne Bondevik gikk i fronten for å skrive et manifest mot mobbing. Dette har nå blitt en lov i skolen som sier at ” Det er straffbart for skoler å overse mobbing. Lærerne må engasjere seg dersom de oppdager mobbing. Og de kan bli straffet om de lukker øynene for det som skjer.” (Opplæringsloven §9a -3 – 7) Dette er betryggende for elevene og foreldrene, men det skulle jo bare mangle også.

For at noen skal bli mobbet, må vi ha mobbere. Og hva gjør folk til mobbere? Det kan verre så mangt. Det kan være rasistisk eller kulturelt motivert, fysiske grunner (mobberen synes mobberofferet ser rar eller stygg ut) eller sosiale grunner (man liker personen rett og slett ikke).

Noen ønsker å hevde seg, og blir mobbere. Man kan oppnå sosial aksept med å mobbe. Kanskje man vil bli venner med den ”sterkeste og tøffeste gutten i gata”, og blir smittet til å mobbe den svakeste. Man kan oppnå belønning med å mobbe noen på den mest oppfinnsomme (egentlig grusomste) måten. Mobbing kan også være et resultat av kjedsomhet.

Vi er jo alle noen dyr, vi mennesker. Det er utrolig mange millioner år siden vi hadde vår felles forfar med fuglen, men allikevel oppfører vi oss som noen høns av og til. Jeg sikter her til hakkekylling-prinsippet: Det er en kjensgjerning at i mange hønsesamfunn, blir det en hakkekylling. Denne stakkars fuglen får alltid mat sist og blir hakket på av alle sammen. Vi mennesker oppfører oss på samme måte, merkelig nok. Noen ganger blir det en slags allmenn aksept å hakke på et menneske, og sperrene som skal fortelle oss at dette er feil, blir borte.

Personlig har jeg aldri mobbet noen, direkte. Men indirekte har jeg det. Indirekte mobbing er å ikke gjøre noe med det. Jeg tror mange er indirekte mobbere…

En viktig ting, er at det er mobbeofferet som definerer om det er mobbing, ingen andre. Noen liker knuffing og få slengt fæle ord etter seg, men da er det ofte gjensidig.

Her er noen kjennetegn på mulige mobbeofre:

•          Er forsiktige, følsomme, stille, tilbakeholdne, kanskje passive, underdanige, sky og tar lett til tårene

•          Er engstelige, usikre og ulykkelige, har et negativt bilde av seg selv (lav selvakseptering) – signaliserer til andre at de er lite verdt og at de ikke vil ta igjen hvis de blir angrepet eller forulempet – ”lette mål”

•          Kan være fysisk svakere enn sine jevnaldrende (gjelder særlig gutter)

•          Kan ha ”kroppsangst” – redde for å bli skadet eller slå seg, er klossete i lekeaktiviteter, sport og slåssing – har dårlig kroppskontroll (gjelder særlig gutter)

Her er noen kjennetegn på mulige mobbere:

•          De vil ofte erte på en ekkel måte, håne, bruke skjellsord mot, herse med, true, gjøre narr av, latterliggjøre, skubbe, sparke, slå og ødelegge tingene til andre (gjerne fysisk eller psykisk svakere) elever

•          Jenter som mobber bruker vanligvis mindre synlige, og mer utspekulerte, indirekte metoder – vanskeligere å oppdage

•          Mange deltar i mobbing uten selv å ta initiativet. Kan kalles passive mobbere eller medløpere

Kilder: Powerpointen fra foredraget

Iflg. Elevundersøkelsen 2006, ”er det litt mer mobbing i grunnskolen enn på videregående og guttene er mer utsatt for mobbing enn jentene. Omtrent 40 prosent sier at lærerne sjelden passer på at elevene ikke bli mobbet.” (http://skolenettet.no/templates/News.aspx?id=34603&epslanguage=NO)

I Elevundersøkelsen 2007 er det små endringer fra 2006, men 77 prosent oppgir at de aldri mobbes, og tre prosent oppgir at de mobbes en eller flere ganger i uka. Det er tre prosent for mye…

Det som er mest interessant med dette temaet (som jeg så vidt har pirket borti), er at det er så mange muligheter til å gjøre noe med det. Å bli mobbet er noe av det mest grusomme som finnes, og det må slås ned på. Men man skal også passe seg for å mobbe mobberen eller sette han/hun/de i gapestokk. Mobbing foregår ikke bare i skolen, men også i arbeidslivet. En god kamerat av meg har en mor som har blitt mobbet i voksen alder. Janteloven er fortsatt gjeldene i Norge, dessverre. Hun er meget godt utdannet og dyktig, men enkelte taklet ikke at hun var flinkere enn de. Spesielt menn da. Det ble satt ut rykter som var helt på jordet (rykter om at hun ”drev på” med sjefen), men bare for å skade min kamerats mor. Da ryktene nådde henne, fortalte hun dem til familien sin med en gang, for at de ikke skulle få høre de av noen andre. Men hun mistrivdes i jobben pga disse ryktene. Mobberne lyktes, hun sluttet i jobben…

Konklusjon: Mobbing er nulltolleranse, det er dermed basta!

Kilder:

http://www.lusetjern.gs.oslo.no/

Powerpointen fra foredraget

Opplæringsloven

(http://www.ung.no/tekstversjon/art/?id=693&shw=MOBBING)

Imsen, 2005

(http://skolenettet.no/templates/News.aspx?id=34603&epslanguage=NO)

Temaet var Tilpasset opplæring, ofte kalt TPO. Roald Jensen, som også forsker på dette, hadde en fem timer lang forelesning. Det var en veldig dyktig forelser. Han hadde gode powerpointer som knagger og snakket veldig mye rundt dette, og vi kunne delta og stille spørsmål.

TPO handler om å utvikle en skole hvor alle legger rette for og bidrar til at alle lærer og utvikler sitt potensial gjennom deltakelse i et læringsfellesskap (Roald Jensen).

Det er to hovedretninger innenfor TPO:

1 – Den smale individualistiske forståelsen: Læreren skal lage individuelle opplegg for hver enkelt elev. Fokus på individet, lite fokus på fellesskapet. Foreldrene har det (for sine egne barn i skolen), og enkelte politikere har det, men det eksisterer ikke i skolen. Det er alt for arbeidsomt.

2 – Den vide forståelsen: Beskriver kvaliteter som bør være tilstede i skolen. De kan forstås på forskjellige måter. Det ser ut til at TPO må forstås som kvaliteter ved skolesystemet, og at hver enkelte elev skal få best mulig utbytte av opplegget. Målet er et individfokusert skolesystem som gir hver enkelt elev best mulig læring. Det handler om kvaliteter som fremmer læring. Ikke bare hvordan man skal få enkeltelever til å lære.

Hver elev kan ikke ha sitt eget opplegg, det er totalt håpløst. Det vil ikke fungere i praksis. Man må så på mer forskjellige måter for å nå mest mulig elever. Det er en økende tendens at TPO-begrepet må avvikles, og så kunne man fortsette debatten om hvordan man kan tilrettelegge for best læring. Det er ingen som har tatt stilling til hvordan TPO skal defineres og praktiseres. Dette medfører at det blir mange spørsmålstegn rundt hvordan TPO skal praktiseres.

Overordnet mål: Vi skal kvalifisere eleven til mennesker som kan tilpasse seg samfunnet. Den norske skolen er dermed en allmenndannende skole.  To dannelsesteorier:

1-      Ideelle: Får utvikle seg fritt og hvordan de selv vil være. Da blir det anarki.

2-      Den gode dannelse er når individet tilpasser seg fellesskapet. Men i ekstreme tilfeller får vi da nazisme osv.

Som vi ser, kan vi ikke ha enten/eller, men litt av hvert!

TPO er viktig. Og det som slår meg når vi lærer om dette, er alle utfordringene vi kommer til å møte i skolen. Både på godt og vondt. Jeg blir glad for å høre om strategier og tiltak i ulike problemområder, men man hører også så mange forskjellige forslag og teorier at JEG blir både nysgjerrig og fortvilt samtidig. Jeg blir mer og mer bevisst på det ansvaret jeg skal få. Vil JEG klare å favne om alle mine elever med tilpasset opplæring?

Jeg kunne tenkt meg å følge opp klasseledelse, jeg føler det henger sammen. For å få et godt læringsmiljø, må man ha et godt klassemiljø. Og selv om jeg er tilhenger av disiplin og å være litt autoritær i klasserommet, vil jeg veldig gjerne lære meg nye metoder der jeg kan komme til samme eller andre (men like gode) resultater.  Det er jo viktig at både lærer og elev trives.

Det jeg har skrevet om er mye skrevet fra eget hode og er hentet fra egne erfaringer. Jeg har vokst opp fra DOS til VISTA, og har gjennom årene viet mye tid til programmering og IKT. Jeg føler jeg har fått med meg og har vært deltaker under IT-eksplsosjonen som fant sted fra begynnelsen av 90-tallet og til i dag. Det har vært en interessant reise, men den er ikke over enda

Nå løste det seg. Jeg fikk låne strøm av Marianne

Men, jeg ble tilbudt øl og aquevitt, og det kan jeg jo selvsagt ikke si nei til

Nok et bevis på hvor hyggelige de er!