11.03.08 – Den inkluderende skolen og tverrfaglig samarbeid

Den inkluderende skolen og tverrfaglig samarbeid

Asbjørg Bekkevold fra PPT-tjenesten i Fredrikstad kom og hadde en forelesning for oss. Hjelpeapparatet utvikler hjelpeløshet, var sentralt i det hun sa. Hun hadde en prematur sønn som het Theodor og som hadde celebral parese. Asbjørg hadde kanskje 50 hjelpere for sin sønn. Hun måtte gå til ulike instanser hele tiden, ergaterapaut, fysioterapaut, fastlege, ortopeder osv. Flotte tilbud, men også en utfordring i å vandre rundt på avtale. Hun gråt ofte mens hun gikk fra sted til sted, totalt utslitt og dratt i alle retninger.

Så kom tiden mot barnehagen. Man har avgrenset tilbud for barn som er 100% bevegelseshemmet. Han fikk spesialtilbud i barnehagen, og fikk ingen kontakt med andre barn og voksne, for det var nye folk hele tiden. Ofte var ikke Theodor i barnehagen heller, for han måtte fly hit og dit.

Theodor sa ”Ikke ta fra meg leken!”

Ble avhengig av ”hellig tid” fra morgen til klokka 2. Han måtte få være sammen med andre barn, oppleve lek, læring osv. Må si nei til avtaler midt på dagen, for da blir skolen og hans sosiale liv ødelagt.

Koordineringsgrupper hadde vært noe, i stedet for å fly rundt. Det hadde vært gunstig om alle instanser kunne møte samtidig, men det skjer ikke. Desto mer spesialisert systemet er, desto mer vanskelig er dette.

Terapi, behandling og trening innebærer oppbrudd i hjemmet, man må ofte reise bort i tre uker.

Theodor skulle egentlig ha fysioterapi tre ganger i uka. Foreldrene valgte bort dette, og tok heller veiledningstimer og utførte behandlingen sjøl. Livskvalitet var heller i fokus. Theodor ville være på skolen sammen med de andre. Han har nå mange venner, og elsker fotball.

Del to av forelesningen handlet om PPT-tjenesten, og hvordan man skal forholde seg til den. Det viktigste å forholde seg til der er at PPtjenesten stiller ikke diagnose. Det er spesialisthelsetjenesten som gjør det. Skolen kan aldri gå direkte dit, det må gå gjennom PPT. Spesialisthelsetjenesten er barne&ungdommsykiatrien og habiliteringtjenesten i Østfold, og dette er altså på fylkeskommunal spesialisthelsetjeneste.

Jeg synes dette var en flott forelesning. Det var flott å høre en vanlig mor, som egentlig ikke var så vanlig allikevel, snakke om dette og de mulighetene hun skapte for barnet sitt. Hun tenkte at Theodor kunne få problem med å skaffe seg venner, så hun kjøpte masse leker, trampoline og laget masse saft osv. så barna i nabolaget kom. Det var en form for å ”lokke” til seg barna, men det fungerte bra. Barna lekte med Theodor, selv om han satt i rullestol.

For noen år siden, jobbet jeg i en 3. klasse som hadde en multihandicappet elev som satt i rullestol og måtte ha pustehjelp. Hun var veldig lita, hadde ikke språk, måtte ha pustehjelp og hun kom til å dø innen noen år. Den sykdommen hun hadde, gjorde at hun ikke ble mer en ca 11 år. Men hun var fullstendig integrert i klassen. Alle barna pratet med henne, viste henne tegningene. Hun kunne smile og le, og det gjorde hun ofte. Hun ble fort sliten, og klassen tok hensyn til dette. Det var svært lite uro i denne klassen. Når jeg skal ut i jobb, vil jeg snakke med rektor eller sosiallærer for å høre om hva slags strategiplaner de har hvis de får en så spesiell elev med særskilte behov. Jeg vil også be om å få kunnskap om ressurser i kommunen og fylket ellers. Dette er svært viktig. For meg.