05.03.08 – Dysleksi i et inkluderende perspektiv

Dysleksi i et inkluderende perspektiv

Dysleksi er en spesiell form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svikti i det fonologiske systemet. Selve ordet dysleksi er sammensatt av ordene ”dys” og ”lexia” og betyr rett oversatt ”vansker med ord”. Dysleksi rammer uavhengig av evnenivå. Man har problem med å knytte lyd til tegn. Vanskelig å skille mellom lærevansker og dysleksi

Karakteristiske vansker for elever med dysleksi er at arbeidsminnet er svakere hos elever med dysleksi. Vi klarer å holde syv biter +/-2 i minnet. Elever med dysleksi har ofte ikke så høyt antall. De har også større problem med kortidsminne og lagringsminne, altså gjenkjenning, gjengivelse og reproduksjon. Andre vansker kan være gruppering/kategorisering, likheter/ulikheter og håndskrift/finmotorikk. De kan ha grovmotoriske vansker, og problem med å forstå språket. Særlig sammensatte ord.

Elever som ikke får hjelp, kan utvikle angst, lav selvtillit, depresjoner og konsentrasjonsproblemer.

Det er svært viktig at de får hjelp og motivasjon til å jobbe med dette.

Det blir utarbeidet en plan for en ”Dysleksivennlig skole”, som skal få et slags ”svanemerke” for de som lykkes innenfor kravene som settes. Det går ut på at elevene skal få ITP (Individuell Tilpasset Plan). Det stilles noen krav til læreren, bla. at man har litt oftere elevsamtaler, lager individuelle avtaler, skole/hjem-samarbeid, skaper trygghet, lar eleven svare når han/hun er klar for det, gir litt ekstra god tid, ikke stresser osv. Rutiner er veldig viktig, og man starter gjerne dagen og timen med å fortelle hva som skal gjøres. Fint å skrive det opp på tavla.

Dysleksi er en språkvanske, og innlæring som fungerer, må gjøres om og om igjen. Man må være forsiktig med å ikke gå for mye i dybden, men satse på de sentrale begrepene.

Jeg synes det aller meste var interessant, jeg lærte mye om dysleksi. Det er mange som sliter med det, men også mange som er dårlige til å skrive som ikke har dysleksi. Det kan være sosiale aspekter, man er innvandrer, latskap eller andre ting. Jeg fikk noen tips om hvordan man kan diagnostisere en dyslektiker. Da er det mye enklere å bli trygg på situasjonen, både for meg og eleven.   

Jeg merket meg en del strategier her, som jeg synes var interessant. Det er veldig viktig med forutsigbarhet og mønster i undervisningen. Gjøre ting på samme måte, til samme tid osv. Det gjelder jo ikke bare dyslektikere i klasserommet, det vil også være gunstig for alle sammen. Dysleksi skal ikke være en skam, man skal (etter min mening) se på dysleksi på samme måte som for eksempel svaksynthet. Sikkert ikke dumt å nevne at kongen og Kjell Inge Røkke også har det… Dysleksi behøver på ingen måte å sperre for fremtiden. Jeg vil bruke det jeg har lært her for å motivere og finne bra strategier for mine fremtidige elever

Konklusjon:

Man må heller ALDRI gi opp. Man må ta tiden til hjelp, og ikke hoppe over noen trappetrinn. Å skape skrive- og leseglede er det aller viktigste, så får man ta de evt. feilene etter hvert.